Tilsynet kunne lagt seg flate eller gått videre i verdig stillhet. Eventuelt kunne de skape mer oppmerksomhet rundt en utdatert praktisering av en utdatert forskrift. De valgte det siste.

Byråkratiet forsvarer status quo langt ut over det tidspunkt da quo har mistet sin status.

Laurence J. Peters

Under overskriften “Medietilsynet jobber for mediemangfoldet”, gjør leder av tilsynet Marit Velsand rede for at reglene er gode fordi intensjonene er gode, at tilsynet for all del ikke har gjort noe feil, og at tilsynet i alle fall ikke har ment noe konkret i Nett.no-saken.

Problemet er likevel ikke Medietilsynet, men reglene de er satt til å håndheve: “Ifølge produksjonstilskuddsforskriften kan det gis tilskudd til medier som inneholder et bredt tilbud av nyhets-, aktualitets- og debattstoff fra ulike samfunnsområder.”

Vi er stadig flere som prøver å bygge nye mediebedrifter. Og det skal litt for å starte medier i Norge: Markedet er lite og det koster penger å lage noe ambisiøst. Likevel er det er fullt mulig. Vi forventer ikke at staten skal hjelpe oss, men den kan gjerne slutte å gi kunstig åndedrett til konkurrentene, og samtidig kalle det mangfold.

Kravet om bredde er utdatert og virker konkurransevridende. Vilkåret om “tilstrekkelig bredt journalistisk innhold fra ulike samfunnsområder” tvinger nye medier til å drive uforholdsmessig dyrt. Indirekte fører det til at norske medier blir mer og mer like hverandre. Slik blir det vanskelig for nye medier å skille seg ut. Vilkåret om bredde tjente en hensikt den gang en enkelt avis i praksis var hele offentligheten i et marked. Nå er alt kun et klikk unna. Med digitale medier burde ikke spesialisering straffes. At mange går i dybden i stedet for at alle går i bredden, er et gode som utvider tilbudet til publikum.

I papirøkonomien lykkes pressestøtten delvis med å korrigere markedssvikt. Ordningen har bidratt til at det finnes aviser på små steder med begrenset inntektsgrunnlaget. Støtten til nr2-aviser og nasjonale aviser har satt mindre spor etter seg utover Bergensavisen og Klassekampen. Mye av støtten har gått med til holde avis-zombier i live. I digitaløkonomien settes dette enda mer på spissen. I tillegg til å støtte små lokalaviser, beskytter den i praksis medier som ikke henger med i utviklingen mot konkurs og konkurranse.

Nettopp Klassekampen er på ene siden et godt eksempel på at pressestøtten kan holde viktige medier i live, og samtidig et eksempel på kulturen som kan skapes av feil insentiver. I stedet for å bruke digitale kanaler til å lage et bedre, billigere og mer relevant tilbud til publikum, er fokus fortsatt på subsidier og miljøskadelig distribusjon. Samtidig gjør tenketanken Manifest det Klassekampen burde gjort for ti år siden, de starter podkastforlag for venstresiden.

Det er mye godt å si om norsk mediebransje og norsk offentlighet. Norge er det landet i verden der flest betaler for nyheter. Tilliten til mediene er høyere enn i andre land. Samtidig er det påfallende lite fornyelse i norsk mediebransje. På tross av profesjonalisering og nyskaping i journalistikken, er mitt inntrykk at yrkeskulturen fortsatt preget av papir og broadcast-tradisjonen. Idealet er tilsynelatende fortsatt å nå flest mulig, ikke å være mest mulig relevant for de man når. Et talende eksempel er at til og med finanspressen prioriterer bredde foran nisje, med mye allmenn-nyheter og livsstilsstoff.

På internett er publisering og distribusjon av medieinnhold tilnærmet gratis. Til og med produksjon av levende bilder og lyd krever ikke lengre en stor stab eller en institusjon i ryggen. Dette åpner muligheten for dem som vil lage journalistikk og annet innhold som er relevant og faktisk blir lest, sett eller hørt.

Utviklingen av medier og journalistikk for fremtidens publikum skjer unntaksvis i etablerte mediebedrifter. I engelskspråklige markeder skjer det mye spennende gjennom nye spisse mediebedrifter, og ikke minst gjennom talentfulle enkeltpersoner på Youtube, podkast og Substack. Flere og flere gode journalister og innholdsskapere danner små grupper og skaper fremtidens medier. Medier der de som lager innholdet også kan eie selv, og ikke la overskuddet gå til store konsern. I Norge går utviklingen saktere. Her kunne staten bidratt, eller i minste fall unngått å bremse utviklingen.

Fellesnevneren for de beste er at de starter på internetts premisser og med brukeren i sentrum. De lykkes fordi de er relevante for folk, ikke fordi de er tildelt privilegier.

‍