Lignende krumspring fra staten har avisene vært igjennom før. Nyheter på nett var momspliktig frem til 2016. Svaret ble den digitale papiravisen: eAvisen! Du tar arkivutgaven av dagens papiravis, presser den inn i en slags interaktiv PDF, og får ut en trang gruvesjakt av en leseropplevelse. Slik går det når det er produktutvikling for skatteetaten og ikke for publikum.

Nå mens kostnadene øker kraftig og inntektene faller, svekkes mediene av at myndighetene vingler og halser etter utviklingen med kompliserte og skiftende støtteordninger sammen med stadige endringer i momsreglene.

Finansdepartmentet liker ikke momsfritak. Og vi bør ikke klandre dem. Å bremse uthuling av skattegrunnlaget er en jobb noen må ta. Og selve begrunnelsen for å stramme til momsfritaket er ikke urimelig:

«Fritaket for elektroniske nyhetstjenester er kostbart og er lite målrettet mot produksjon og forbruk av nyhetsinnhold. Fritaket har gitt uheldige tilpasninger ved at det brukes for å redusere TV-distributørenes merverdiavgiftsbelastning ved omsetning av sports- og underholdningspakker. Fritaket har dermed fått en langt videre anvendelse enn det som var lagt til grunn ved innføringen, og innebærer i praksis støtte til selskaper som distribuerer TV-kanaler. Dette var ikke intensjonene bak fritaket.»

Mediene har i sum gode rammevilkår. Momsfritak, pressestøtte, konsesjonsordninger - alskens støtteordninger. I de store mediebedriftene har både ledere og ansatte langt bedre lønns- og arbeidsvilkår enn gjennomsnitt i samfunnet. Men, på tross at av mediene har hatt noen gode år, er den neste krisen allerede igang. Og det er ikke utenkelig at det kollapser.

Politikerne må i motsetning til Finansdepartementet evne å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Og hvis staten først vil bruke mindre penger på mediesektoren, er det en rekke alternativer å velge mellom. Det mest kortreiste, er å se på hva myndighetene selv gjør på feltet. Fire hundre millioner kroner i pressestøtte, som i sin tid tjente en hensikt med å opprettholde små lokalaviser, men som nå i en digital medieøkonomi bremser utvikling, begrenser konkurranse og åpner for tilkarring. Seksti millioner ekstra går til å drifte Medietilsynet. Det blir neppe mindre hvis de skal håndheve reglene som nå er ute på høring. VGTV alene må kreve flere saksbehandlere for å settes i bås.

I eAvisens storhetstid, fra 2003 til 2016, falt avisopplaget i Norge med en tredjedel. Driftsmarginen til avisene falt til rundt 3 prosent. Bransjens selvtillit var tynnslitt.

Likevel lå forholdene til rette for satsing på nettavisene. Teknologien var moden. Og i mars 2016 fjernet myndighetene momsen på digitale aviser. Enkle rammevilkår virket:  

Siste seks år har norske avisopplag vokst med over 25 prosent. Digitalabonnement har gått fra tilnærmet null til 55 prosent andel av opplaget. Lønnsomheten er tilbake, i alle fall frem til nå. Enkle, tydelige og gode rammevilkår gjorde at mediene kunne satse digitalt, akkurat i tide før papir smuldret bort. Som med elbiler, la staten her til rette for at redaktørstyrte medier kunne ta steget fra det utdaterte til det fremtidsrettete.

Nå forsøker departementet å finne en balanse mellom å få kloen i pengene og igjen kvele utviklingen av mediene. I utgangspunktet er dette avveininger som det er rimelig at samfunnet tar. Problemet er at det offentlige stadig viser en mangel på forståelse av mediene.

Ifjor foreslo skatteutvalget å fjerne momsfritaket helt. De lente seg på en utredning (NOU) fra 2010. Argumentet var blant annet at mediene kunne satse mer på annonser. At medieøkonomien og mediebruken er fullstendig endret i mellomtiden og avisene har mistet to tredjedeler av annonseinntektene siden finanskrisen, og er i ferd med å miste resten, påvirket ikke analysen.

Ved nyttår røk momsfritaket for lyd og video-nyheter, med påfølgende ramaskrik. Nå er en delvis retrett ute på høring: For å tydeliggjøre endringen foreslår departementet at uttrykket «i hovedsak inneholder tekst eller stillbilder» i merverdiavgiftsloven § 6-1 endres til «har et overveiende innhold av tekst eller stillbilder».

Resultatet kan bli en TV-utgave av eAvisen. Kanskje det blir rom for litt levende bilder. Hva med levende bilder oppå stillbilder? Virkeligheten slår lett forsøk på parodi her. Per nå er det trolig kun Flytogets nyhetstjeneste som er innafor.

Unge mennesker. Altså de av oss som oppvokst med internett, som ikke ser på lineær TV og som heller ikke leser aviser, verken på nett eller papir. Hvis noen skulle finne på å lage lyd eller video-nyheter for dem, de starter med en gedigen konkurranseulempe. Kan det være en tanke at samfunnet burde subsidiere utvikling av nyhetsformater unge mennesker faktisk vil bruke, heller enn å straffe det?

Alternativet er at de unge ser på innhold fra andre enn redaktørstyrte medier, ikke at de begynner å se på lineær TV eller begynner å lese aviser.

Elefanten i rommet

Hvis staten virkelig vil redusere utgiftene til mediene og samtidig øke konkurranse og nyskaping i bransjen, kan de kutte bevilgningene til NRK. Over seks milliarder kroner over statsbudsjettet. Like mye som abonnementsinntektene til avisbransjen og dobbelt så mye som reklameinntektene for kommersiell TV. En tredjedel av medlemmene i journalistlaget jobber i NRK. Overgangen fra analog til digital økonomi har ført til et fall på tyve prosent i omsetning for avisbransjen siden 2007. NRK på sin side har fått økning på femti prosent.

Mye godt å si om NRK, men størrelsen er helt ute av proposjoner. Og beleilig nok, NRKs digitale nyheter trenger ikke å gå over til stillbilder, siden de ikke selger reklame eller abonnement. De får bare enda et konkurransefortrinn.

En bedrift som er garantert inntekter, gjør garantert ikke omstilling som smerter på eget iniativ.

Føre var

Mediebruk og mediene utvikler seg stadig. Ingen vet hvor det ender, minst av alle staten. Det er uheldig at momsfritaket finansierer høye (leder)lønninger. Men samfunnet har mye å tape på å herje med mediebransjen: Norge ligger på topp i avislesning og på topp i betalingsvilje for digitale nyheter. Norge har langt på vei fortsatt én felles offentlighet og har høy tillit innad i samfunnet, spesielt sammenlignet med andre land. Mediebransjen er heller ikke blitt desimert av overgangen fra analog til digital økonomi, slik som i blant annet USA.

Norge er et lite land- og språkområde. Norske redaktørstyrte medier er utsatt for massiv konkurranse om folks tid og oppmerksomhet fra utenlandske medier og teknologiselskaper. Velfungerende nyhetsmedier er et sentralt samfunnsgode. Et føre var-prinsipp bør legges til grunn. Mediene trenger stabile rammevilkår, ikke mer Tommyball.
‍

(Tommyball er en lek der reglene hele tiden kan endres til fordel for den som lager reglene.)